Rariteter og andre underfundigheter

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alt er så…. teit i dag. Teit er i grunn ikke ordet. Traurig. Traust. Kjedelig. Vanskelig. Jepp, noe i den duren heller.

I dag har jeg i grunn gjort ingenting nyttig eller vettug. Jeg fikk vondt i hodet fordi jeg ikke sover nok. Jeg har et mystisk, i grunn ganske lite sår på fingeren som gjør så kav steike pine vondt at hadde det ikke vært for at såret er lite og ubetydelig, hadde jeg amputert hele hånda for å få slutt på pinen. Ok. Litt overdrevet kanskje. Men det er vondt altså. 

Jeg har funnet ut at jeg er litt sjalu i dag. Det visste jeg i grunn ikke om meg selv, og sjokket var dermed på størrelse med en liten ladning C4-sprengstoff. Men greit å vite, sikkert. Men hvorfor er HUN nødt til å flørte så fælt med HAM når jeg og han skulle være en, i stedet for to?? Og i det siste har jeg i grunn begynt å tro at han vil det skal være noe mer, og. Men vi tørr ikke håpe i denne gården, nei. Det har vi brent oss på før. Og som kjent: Det som er brent lukter svidd, og skyr ilden. Selv om jeg står farlig tett innpå bålet igjen nå. (Herregud, for en metafor….!)
Og det er faen så frustrerende og ikke kunne tenkte helt klart hver gang det kommer melding inn på mobilen og navnet hans står på skjermen, og jeg tenker "hurra!!!" og har beste lysten til å glise til alt og alle. Selv om det står noe skikkelig teit i den. Han har i alle fall tenkt på meg, og det er fint i grunn. Han er tilgitt for det teite uansett.

Jeg må i grunn slutte å dagdrømme så mye. Det er farlig. Og skadelig. Og ødelegger det sosiale litt når jeg sitter og stirrer ut i ingenting mens folk prøver å få kontakt. Jeg har til tider ikke bakkekontakt. Jeg trenger sårt bakkekontakt. Jeg har alt for mange ting å gjøre og tenke på til at jeg kan dagdrømme. Men jeg gjør det for det. Det er litt deilig og bare kunne forsvinne bort litt til et sted der ting er litt annerledes. Ikke så veldig annerledes. Bare så annerledes at han og jeg løper hånd-i-hånd i en blomstereng i solnedgang med en slik klissete kjærlighetssang i bakgrunnen. Ok. Ikke sånn kanskje. Men du tok poenget?

Nå har visst dette innlegget handlet om det det ikke skulle handle om, for det skulle jo egentlig handle om den bedritne dagen jeg har hatt (unnskyld uttrykket og det forferdelige behovet etter å klage til noen). Jeg bør slutte å høre på Get Me Through December så mange ganger på rad fordi tårekanalene tørker snart ut. Og så skal jeg fortrenge lysten til å flagge hver gang det kommer melding fra du-vet-hvem. Å for en dag… Men det er nok bare meg, sant? Alt er bedre i morgen. Sikkert?

Nå kom det melding på mobilen igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg sto på bussplassen her om dagen. Det var kaldt. Ikke bare kaldt, men helvetes langt inn i tamegfaen-gudfriogbevaremegvel – i isbjørnland- styggkalt! (Burde ikke levne noen tvil om at jeg frøs "litt". )

Jeg stod der, glad og fornøyd. Nesj. Jeg sto der. Alt annet enn glad og fornøyd. Også angret jeg veldig på at jeg vasket håret før jeg gikk hjemmefra. Håret begynte å fryse i en eller annen artig formasjon. Rimfrosten hang fra nesa, og det iset i tenna hvis jeg skulle true meg til å fake et smil.

Men her kommer redningen. Min drømmeprins. Høyt der oppe på sin hvite hest i skinnende rustning. Det finnes en gud, tenkte jeg.

Vent litt her nå… Spol tilbake. …. …. …. ……

"Drømmeprinsen" var vel i grunn ikke en drømmeprins. Heller en gubbe nærmere pensjonsalderen, grå i skallen og med centimetertykke brilleglass. Og den hvite hesten? Vel… En sliten buss med punkterte vinduer og pipende bremser…. Noe rammeskeiv så det ut som, og.

Men gubben var hyggelig, han. Og bussen var varm. Sikten ut av vinduene var lik null på grunn av punkteringa, men jeg kom meg dit jeg skulle en smule varmere og med tørt (desverre veldig flatt) hår.

Så ble jeg ikke bønnhørt denne dagen heller…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Okey. Handleliste? Sjekk. Handlevogn? Sjekk. Så bærer det i vei inn på Coop Mega’n. Skal vi se, skal vi se. Mye folk i dag gitt. Oi, der kom det en unge. Epler må med. Pærer? Nei, bli’kke spist opp. Disse druene så ikke helt friske ut. Neivel… Åhå! Smaksprøver! Vet ikke hva dette er en gang… Ikke smakte det noe særlig heller. Ingenting er vel heller ordet.

Hmm…. hm-hm-hm…. Jøss… Et utstoppa reinsdyr midt blant frukten faktisk! Kan da umulig være hygienisk. Taco i kveld? Nei, indisk. Nei. Jo. Nei.
- Hei du. Taco eller indisk i kveld? Javel. Aha. Ok. Hadet.
Taco. Hvilken hylle er det på igjen da…? Ikke her. Nehei. Oi. Har vi kaffe? Nei. Jo? Ehhhnnneeei….. Får ta med et par poser da. Så har vi i alle fall. Skal vi se… taco ja. Ja, der er det. Mon tru om det reinsdyret sprer så mye bakterier som det ser ut som…. Epler, kaffe, taco. Lyspærer!

Karbonader på salg? Hmm… ikke lenge til de går ut på dato da eller? Jaja. Tar med og fryser ned. Fanken, jeg må snart rydde i fryseren. Fiskepinner? Ja, slenger det med og. Oi… Det var litt trange bukser….! Også hvite! Jøye meg…

Herregud, så mye folk da… Kø for å komme til melka og greier. Unnskyld, kunne De flytte Dem? Nehei… De burde virkelig ikke gå i hvite bukser, Frue. Altså… flytt deg da…! Jeg kjører ned deg med handlevogna mi! Den er ganske tung så det gjør sikkert vondt. Takker så meget… Lett? Ekstra lett? Skummet? Ikke hel i alle fall… Lett.
Smør? Det har vi fra før. Juice… Nei, det har vi, og. Ost? Slenger med en beta. Også kremost. Men da må vi ha agurk, og. Så utrolig dumt å plassere et REINSDYR midt i en matbutikk….

Agurk, paprika, tomater. Der kom det enda en unge løpende gitt. Hvor er foreldrene til denne da? Nei, men hva… Julesjokolade?! Nei, ærlig talt… Også så tidlig… Tannkrem må med… Jøss! Ny sjampo… Ha’kke sett den før. "For tørt og skadet hår" ? Sikkert. Slenger’n med. Nå er det noe jeg har glemt her… Eller nei… Nei.

Men herregud…. Rushtrafikk til kassa gitt… DER er det ledig! Åh, men oi.. og… tung handlevogn klarer tydeligvis ikke brå bevegelser. Der… Eh.. Frue? Jeg sto… Nei, altså… De kunne ikke være så vennelig…. Nei, jeg har tid, jeg….

Og når jeg endelig har kommet ut av dette marerittet av en matbutikk blir jeg plutselig klar over noe. Og ser antagelig ut som en amøbe mens det sakte, men sikkert går opp for meg. Jeg glemte lyspærer. Faen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 

Gode gutter

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kjenner pusten din mot nakken min. Den svake snorkingen vitner om at du sover godt inntil meg. Jeg kjenner hånden din i hånden min. Og jeg smiler.
Du står opp lenge før meg om morgenen. Du etterlater et varmt søkk i madrassen. Jeg krøller meg sammen der du har ligget. Og jeg kjenner at jeg er så inderlig glad i deg. Glad i deg for at du er deg og ingen andre.
Du legger deg ved siden av meg. Klemmer meg hardt inntil deg før du slipper, og jeg våkner.
Jeg tror jeg vet at du er der. Jeg åpner øynene, men så er det ingen der likevel. Ingen pust mot nakken min, ingen hånd i min hånd, ikke noe varmt søkk i madrassen.
Så går det opp for meg at jeg har drømt og at senga er like tom.
Sår ensomhet gnager stille.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her kommer min personlige kontaktannonse satt veldig på spissen med et lite snev av sannhet innimellom.

Ung jente (dame, kvinne, kjerring, kall det hva du vil) søker ung mann (gutt, herre, gubbe, whatever) på mellom 20-25 år. Du bør være normal (dvs. satanister, ekstrem-religiøse, fanatikere, psykopater, sodomister, pedofile, kriminelle, etc, oppfordres til å IKKE svare), du bør ikke ha en innpåsliten, overbeskyttende mor (det har nemlig jeg), du bør være ikke-røykende (med mindre du ser ut som Jon Bon Jovi, høres ut som Jon Bon Jovi, eller er Jon Bon Jovi. Ja, deeet var sannsynlig, Tonje). Du bør like musikk, men skal du på død og liv synge med bør du ha litt ålreit stemme. Musikere oppfordres til å søke.

Jeg slår meg selv som hyggelig og imøtekommende. Det oser ikke sex av hver minste bevegelse jeg gjør, jeg tar ikke bilder av meg selv med trutmunn, jeg har ikke så maskaratunge øyevipper at det er rart øya i det hele tatt er oppe, og jeg bruker ikke brunkrem fordi det er et jævla klin og ser skikkelig kvalmt ut hvis det begynner å renne. Jeg vil ikke ha en gutt som vil ha en blond, spikertynn fjøl som alltid går i høye hæler og miniskjørt.

Du bør være høflig og omtenksom, og du bør på ingen måte tro at jeg fungerer som en "ekstra-mamma". Dvs. jeg vasker ikke for deg, jeg lager ikke mat for deg, jeg rydder ikke for deg med mindre du har fortjent det. Og vil du jeg skal gjøre noe for deg, bør du spørre pent. Her skal vi ikke ha noe "hent en øl til meg ‘a". Heller "kan du hente en øl til meg, kjære?". Du skal se meg som et selvstendig individ med egne meninger og tanker, og derav også respektere meg. (Er det for mye forlangt, egentlig?)

Jeg hater fotball. Det er bare til og lære seg først som sist. Jeg HATER fotball. Ergo: Jeg vil ikke dra på kamp med deg, det har du kamerater til, jeg vil ikke se fotball på tv’n sammen med deg, det har du kamerater til, jeg vil ikke prate om fotball, DET har du KAMERATER til. Men det er selvsagt VELDIG positivt at du vil tilbringe tid sammen med meg, så lenge det IKKE er fotball. (Bare så vi har det helt klart.)

Alt overfor høres kanskje brutalt ut, men: Jeg er faktisk snill, omtenksom, omsorgsfull og tålmodig. Jeg tåler at du kommer 10 minutter for sent til middag, jeg kan tåle at du kommer en halvtime for sent, men er det snakk om en time synes jeg du bør gi beskjed. Jeg er ryddig, jeg kan lage mat (jada, jeg vet det. Ingen lager kjøttkaker slik som mora di), og jeg vet hvordan ei vaskemaskin funker. Jeg kan bli litt masete og tverr når jeg har mensen, men COME ON! Det hadde faen i meg du blitt, og.

Jeg liker musikk, reising, lange kjøreturer (ja, faktisk) og dyr. Du bør ha nogenlunde de samme interessene. Du bør være selvstendig, ha ambisjoner for deg selv og bør kunne vise følelser. Det er ikke dermed sagt at du må være en dott, men du trenger ikke være macho-mann overfor meg. (Med mindre du ser ut som Jon Bon Jovi, høres ut som Jon Bon Jovi, eller er Jon Bon Jovi. Igjen: Veldig sannsynlig). Du bør like hunder (ikke slike små hoppefiller, men ordentlige hunder), du bør ønske deg barn, du bør like at jeg vil sove på skulderen din, og du bør like at håret mitt motstrider tyngdekraften om morgenen. (Du kan godt få le hvis det er godhjertet ment.)

Dette høres kanskje veldlig kravstort ut, men en ting er sikkert: Er du først min så er du min, og ingen elsker deg mer enn jeg. Ikke engang mora di.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kjære gud

Jeg håper du ikke ser dette som blasfemi eller latterliggjøring. Heller er dette en svak bønn om å bli hørt.

Du skjønner…. Jeg er så lei av å være singel. Jeg er drittlei. DRITTLEI! Jeg er lei av å høre om kjæresten til venninna mi, jeg er lei av å se andre gå hånd-i-hånd med sine kjærester, jeg er lei av å være den uten kjæreste.

Jeg trenger en kjæreste!!! Men det visste du sikkert allerede, men kunne du vennligst gjøre noe med det? Ja, jeg så du sendte han superherlige, skjønne, snille, omtenksomme, morsomme fyren, men problemet er at han ville ikke ha meg i første omgang. Og nå sender han masse tvetydige signaler så jeg er naturligvis litt forvirra. Hvis det er meningen: Kan du få han til å bestemme seg så jeg kan gå videre med eller uten han? På forhånd takk.

Ja, jeg så du nærmest kastet denne superherlige fyren i fanget mitt i dag. Eller i går kveld rettere sagt. Ja, jeg håpet så mye på at han skulle komme i dag at jeg til og med shavet leggene. Jeg shaver ikke leggene så sent på året, trenger isolasjonen. Men for hans skyld kan jeg godt gjøre det. Men ikke tale om at jeg starter hogst "der nede" enda. Hva er poenget med å drive hogst på et areal som ikke er i bruk? Men skaff meg fyren så skal du få hogsten din.

Er det så mye å be om egentlig? Jeg trenger ingen macho manne-mann. Jeg trenger ikke en som drikker øl, ser fotball på tv og kaster ølen på tven fordi favorittlaget hans ikke vant. Jeg trenger ikke en som kjører som en tulling eller som hater faren sin på grunn av en fæl barndom: Jeg trenger egentlig bare en helt vanlig fyr med en vanlig jobb. Han kan godt ha ambisjoner for seg selv, han kan godt ha framtidsplaner. Gud, jeg trenger egentlig bare en armkrok å sitte i, en skulder å sove på og noen å le med. Det er alt jeg ber om.

Hvis du ikke gjør noe snart kommer jeg til å overbevise meg selv om at jeg kommer til å dø som gammel jomfru. Jeg kommer til å være den sure kjerringa i enden av veien med 16 katter og mauser bak døra. Gud, jeg har verken tid eller lyst til å ha 16 katter, og mer enn en person vil si seg enig i at å gi meg et våpen vil være høyest uansvarlig.

Step up and be a man! Skaff MEG en mann!

(Vær god mot mor og far, la bestemor leve lenge, la Jon Bon Jovi leve evig, la meg innbille meg at Jon Bon Jovi kommer til å leve evig, skap fred på jord og alt det andre pjattet. Amen. )

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En saga blott 

I lys av at lokalbutikken her har blitt lagt ned, har jeg tatt meg i å tenke at ting kanskje var bedre før.

Butikken lå bare en drøy kilometer fra der jeg bor, og det var veldig "snyggt" som de sier. Men teknologien gjorde framskritt så nå har vi disse vindunderlige farkostene som forpester miljøet rundt oss og lager hull i ozonlaget. Vi trenger rett og slett ikke ha butikken så nærme lenger. Hvis du trengte melk før i tiden, hev du deg bare på sykkelen og syklet den drøye kilometeren til kjøpmannen. Vi kjørte fram og tilbake på siste åpningsdag. Unntatt bestefar som insisterte på å gå hjem igjen.

Butikken var det siste ordentlige samlingspunktet oppi her, sa en del av de eldre frammøtte. Jeg tok meg i å tenke at tenk hvis folk treftes på brua i disse dager slik som de gjorde i gamle dager. I en av bygdebøkene er det et bilde av to eldre, staute herrer som står og konverserer på ei lokal bru. Og der møttes de visstnok hver kveld etter at det var slutt i tv. Men nå til dags blir det jo aldri slutt i tv. Med 700 kanaler er det alltid noe som går, men som nødvendigvis ikke er noe å se på. Men vi ser på like forbannet.

Før i tiden var butikken stedet man gikk for å høre de siste nyhetene fra fjern og nær. Man hadde ikke telefoner, bredbånd og paraboler til å formidle hendelser fra rundt om i verden. Før formidlet gjerne folk disse hendelsene direkte til deg. Jeg tror mennesker som levde før meg tok ting mer innover seg. De hadde ikke like lett tilgang til sensasjonelle nyheter og grusomme bilder som vi har i dag. De var ikke like vant til å høre om katastrofer som vi er i dag, og derfor tror jeg folk også ble mer forferdet når de hørte om 10 000 døde enn vi gjør. Men det gjør ikke tapet mindre forferdelig for det.

Jeg trenger bare å skru på tv’n, og alt jeg ser er krig, hungersnød, naturkatastrofer, mennesker som lider. Jeg ser samtidig som en reporter forteller meg med dramatisk tone hva jeg ser. Jeg har mer enn nok med å fordøye bildene.

Nå skal jeg slå av pc’n med MSN som gjør at jeg kan snakke med min venninne i Sveits når det måtte være, ta en siste kikk på tv’n som sender bilder fra Kina med tusenvis av hjemløse, klemme mamma som ser på disse bildene og sender tekstmeldinger samtidig, stille den digitaliserte klokkeradioen og håpe at jeg våkner til en ny og bedre dag i morgen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Å ligge våken om natten for ingen grunn er irriterende. Det å ligge og stirre i taket i mørket alene, kanskje høre på den jevne pusten til den som ligger ved siden av, hvis det ligger noen ved siden av. Jeg kan ikke ligge på samme rom med andre folk hvis jeg ikke får sove. Blir nervevrak av det. Prøver å tilpasse meg til deres pusterytme. Klarer det ikke og ender med å holde pusten alt for lenge.

Jeg teller ikke sauer når jeg ikke får sove. Jeg har derimot funnet ut at det er 34 planker i taket. Antall spikre har jeg ikke lyst til å finne ut av. En viss fare for at jeg kan komme til å bli nevrotisk hvis jeg prøver å finne ut av det. Man skal ikke drive med så kompliserte tankesprell når man skal sove.

Og alle tankene jeg får når jeg ligger der og presser øynene igjen. Slike dumme tanker som ikke har mening i det hele tatt.
- Hva skal jeg ha på meg i morgen? Jeg må absolutt vaske klær i morgen. Hvor er den rød genseren? I vaskemaskinen. Den er sikkert der. Jeg liker virkelig Napoleonskake.

Jeg liker virkelig Napoleonskake?! Hva har Napoleonskake med klær å gjøre? Og har jeg først begynt å tenke på noe, spinner jeg veldig gjerne videre på det.
- Ligger det penger i buksa mi? Jeg la da en 100-lapp der. Jeg burde ta den ut så jeg ikke hiver den i vaskemaskinen. Men jeg ligger så godt og varmt her og holder nesten på å sovne. Vil ikke ødelegge det. Det er jo alltid gøy å finne penger. Men det er jo faktisk er mine penger. Men alltid gøy å finne penger. Jeg må tisse.

Det er så typisk. Akkurat i det du holder på å sovne må du tisse av alle ting. Og da må du ut av senga.
- Jeg må tisse. Men ikke helt. Og jeg gidder ikke stå opp nå. Men da våkner jeg sikkert i natt.

Så jeg går og tisser. Kryper tilbake i senga. Men akkurat da har det blitt for kaldt på soverommet. Så da må jeg ut av senga igjen for å lukke takluka. Og da blir jeg kald på bena. Så da må jeg finne sokker. Det er irriterende å være kald på bena når man prøver å sove.

Men når jeg endelig har innfunnet meg i senga igjen og holder på å sovne kommer sangen man hører inne i hodet. En hvilken som helst sang. Som irriterer. Noe. Så. Til. De. Grader.
- Meee, oh my sweet… ♪
- Slutt…!
- Meee, oh my sweet… ♪
- Hold kjeft a….
- MEEE, OH MY SWEET BABY….!!!! ♪
- HOLD KJEFT!!!!!!!!!

Jeg blir til slutt irritert for at jeg ikke får sove. Nei. Irritert er ikke helt ordet. Aggressiv. Jeg blir aggressiv. Vrir og vender på meg. Prøver å finne en behagelig stilling å ligge i. Og helt ut av det blå kommer disse rare tankene igjen.
- Nå må jeg sove. Virkelig sove. Sov. Soooov. Lukk øynene og sov. Den rekesalaten jeg bestilte i dag var god. Jeg tror jeg skal lage det i morgen. Jeg burde bestille noe jeg ikke vet hvordan man lager en dag. Prøve noe nytt.

Kall meg gal, men som det overtrøtte, nevrotiske, aggressive monsteret jeg blir, klarer jeg å tenke i hjel hva det skulle være. Ord spesielt.
- Gaffel. Gaffel er et rart ord. Gaffeeel. Hmm….  Fjøl? Fj-øl. Og når man blir så overtrøtt får man også rare bilder på innsiden av øyelokkene. Gjerne hvis det finnes en lyskilde i rommet, eller månelys eller noe slikt. Grønne og røde dansende bilder. Og så plutselig! En banan. Og har jeg vært nær ved å sovne bråvåkner jeg.
- En banan….? Hva faen?!

Og til slutt kommer de elementære tankene:
- Hva gjør jeg her? Jeg er en person. En person blant mange. Jeg kunne vært mange andre. Men jeg er meg. Tenk hvis jeg var noen annen. Tenk hvis jeg var søsteren min…? Oransje er en fin farge. Rart ord. Flott. Nå ser jeg bare appelsiner inne i hodet. Meee, oh my sweet baby… HOLD KJEFT!! I morgen skal jeg kjøpe napoleonskake. Eller var det rekesalat?

Og så, endelig, sovner jeg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende